I snømannland er det innholdet i hjertene som er viktigst. Derfor har de et hjerteråd som til enhver tid tilpasser lover og regler, og fører lister på hva de ulike snømennene trenger i gave for å ha det godt i hjertet. For i snømannland gir de hverandre hjertegaver istedenfor ting og tang som de kanskje ikke trenger. Snømenn er stort sett fornøyde med det de har, bortsett fra et par unntak, selvsagt.

I tillegg har de lært at det å ikke være slik som alle andre er en bra ting. Her heier de på at alle kan være seg selv, være unik akkurat slik de er! Den store annerledesfesten arrangeres hvert år for å feire og juble for at alle er forskjellige, og denne festen ble bestemt skulle være en årlig tradisjon den gangen Julaften mistet gulrotnesen sin, og alt de lærte av det som skjedde da. Det et er nettopp den historien det er skrevet musikal om, som du kan lese mer om her.

Manus: Stig Nilsson

Musikk: Stig Nilsson og Jorunn Westeraas – Fabeltjenester AS

Idé og konseptutvikler: Marit Grytnes Dullaert

Dramaturg: Jorunn Westeraas

Musikkarrangementer: Rune Tylden

Snømannland er et produkt fra Colombine scene og livskunst

I dette universet møter vi flere grupper

Rødluer

12 i tallet. Bærer røde luer og røde skjerf, har vært der lengst og kan mest. Ferdig utlærte snømenn, som har alle de gode egenskapene i seg.

Gråluer

9 i tallet. Bærer grå luer og grå skjerf, lærlinger. Lever i gråsoner og har ikke helt bestemt seg for ditt eller datt, eller for hvilket parti de skal ta.

Svartluer

Tre i tallet. Bærer svarte luer og svarte skjerf, bråkmakere. Fyrer alltid opp om bråk og er alltid innblandet når noe negativt skjer.

Hjerterådet

Trer sammen når det er krise, og ofte når det ikke er det: Hjerterådet bestemmer for eksempel hvem som skal få hvilke gaver fra årets julekalender, alt etter hvem som trenger det mest. Gavene er konsekvent immaterielle, og har alltid egenskaper som er nødvendige – overrakt i form av symboler. Hjerterådet har et meget vanskelig arbeid, for det må alltid sørge for at begjæret etter mer og mye aldri får rotfeste i Snømannland, og at fred og fordragelighet rår.

Hovedroller

Advent

Nummer 1 i julekalenderen. Rødlue. I utgangspunktet positiv og utrolig glad over alt som det går an å glede seg til.

Julaften

Nummer 24. Rødlue. Kongen i Snømannland. Forfengelig, rotekopp, og litt lat.

Lillejulaften

Nummer 23. Svarthue. Den som skal arven tronen. Misunnelig på Julaften, fordi han aldri blir så gammel at han smelter for godt.

Jula Varer Helt Til Påske

Nummer 2. Grålue. Festlig fyr som har i oppdrag å gå på alle julebordene.

Biroller

3. Må Bare Ha Det
4. Kleptomine
5. Kleptomane
6. Overforelska
7. Sytepaven
8. Sjalucia
9. Viktigper
10. Bendelorm.
    + Øvrige snømenn som merkes nr. 3 – 22.

Handling

Advent og alle de andre i Snømannland gleder seg over at det snart er adventstid og at julestria endelig kan begynne. De vasker jo ikke i Snømannland, men de strør med gullsand, for at det ikke skal bli altfor glatt. Pynter gjør de også, naturligvis, med istapper, snøballer og fargerike bånd. Istappene har jordbærsmak, og er premier til den som gjør en innsats.

Lillejulaften er misunnelig på Julaften fordi han aldri blir gammel nok og aldri vil dra opp til menneskene en siste gang for å smelte for godt. Lillejulaften og Svartluene beskyldes for å ha stjålet Julaftens gulrotnese, for å kunne overta jobben som Konge. Uten gulrotnese kan i alle fall ikke Julaften vise seg ute lenger, så kanskje blir jula avlyst i år.

Store leteaksjoner settes i verk, for nå haster det – det er jo snart jul. Men til ingen nytte. Kongens gulrotnese er ikke å finne.

I mellomtiden bestemmer Hjerterådet at Julaften må gå med en brokkoli til nese i stedet. Den er helt forferdelig å måtte gå med for den forfengelige Kongen.

Kleptomine og Klemptomane stjeler hjertet til Advent og gir det til Julaften. De fabler om å lage en liten snømann sammen, som kanskje skal hete Julaften junior.

Dette er en trussel mot Lillejulaften og hans muligheter til å arve tronen. Han steller derfor i stand et komplott for å få Kongen avsatt, men lykkes ikke. Det viser seg at det i Hjærteprotokollen, der alle de kloke tankene som før er tenkt står skrevet ned, og der det står referater fra mange hundre år med møter i Hjerterådet, står en regel om at alle ekte snømenn må ha gulrotnese, ellers er de ikke ekte snømenn. Og siden Julaften har brokkolinese, må han gi fra seg makten til Lillejulaften.

Men Lillejulaften mister kontrollen i Snømannland, og Julaften er dømt til å dra opp til menneskene for å bli til Det Evige Smeltevann i godværet som før eller siden kommer der oppe. Det er ingen vei tilbake. Ikke før Advent redder situasjonen ved å finne den bortgjemte Omatt-att-regelen blant de kloke lovene og reglene i Hjærteprotokollen.

Det viser seg også, etter hvert som beskyldninger, uro og tvister brer seg i Snømannland, at Julaftens nese slettes ikke er stjålet, til stor lettelse for alle. Han er blitt litt for gammel, Julaften, og har glemt at han bare la nesen sin på et veldig lurt sted. (Så kan man lure på hvor i all verden disse lure stedene har gjort av seg, da, når man skal prøve å finn dem igjen.)

Til slutt er det Bendelorm som finner den. Han leter alltid i alle kriker og kroker etter noe å spise mellom måltidene. Men nå vil ikke Julaften ha gulrotnesen sin lenger, for han trives så godt med sin nye brokkolinese, fordi han dermed ikke er som alle andre, men bare den han er og selv vil være.

Innbyggerne lærer om hvordan det går når man er forfengelig, har begjær, beskylder andre for noe de ikke har gjort og slikt – og Julaften selv foreslår at de hvert år skal ha et stort utkledningsselskap – til minne om det de lærte i år: at det slettes ikke er utseendet som teller, men hva som kommer ut av innholdet i hjertene til dem som har fått kjærlighetens gave. Dermed arrangerer de en stor julefest, et utkledningsselskap, der alle må bytte ut gulrotnesene sine med brokkoli, stangselleri, purreløk, agurk, pølser og annet morsomt.

Fredrikstad, mars 2018

Stig Nilsson